skip to Main Content

‘Anton VedahL

Skrevet av Carl-Erik Larsson

Anton Vedahl  som i 1940 sprengte en rekke bruer i Rakkestad. Nå har Vedahl vært død noen år. Vi bringer her et intervju med Vedahl  fra i 1985. Vedahl forteller:

—Jeg fikk meg en het opplevelse da jeg skulle sprenge Fossebekksundet bro på Strømfossveien i Marker. Det var en svingbar bro. Jeg la dynamitten nede i en slags «brønn», satte i fenghette og en luntestubb, tente på- og fikk alvorlige problemer med å ta meg opp av «hullet»! Dette på grunn av snø og is. Heldigvis hadde jeg en speiderkniv med meg. Jeg fikk hogd den fast og klarte å kravle meg opp og i dekning bak en vedstabel før det smalt. Da var jeg ganske skjelven, forteller Anton Vedahl i Rakkestad.  10. april  i  1940, dagen etter det tyske angrepet på Norge, hadde han i oppdrag – som mest lokalkjente offiser og så godt som alene – å sørge for ødeleggelse av et flertall broer i Marker og Rakkestad. Et par år senere ble en motstandsgruppe Vedahl var med i rullet opp i Oslo. Han ble arrestert og satt i fangenskap i Tyskland og Polen frem til nazistenes sammenbrudd og kapitulasjon i 1945. – Da vi ble satt på frifot av amerikanerne veide jeg 48 kilo, forteller han.

Men – aller først brospregningene i Indre Østfold:

—Jeg var løytnant, rulleførende ved IR 1 i Fredrikstad – men «utlånt» til HM Kongens Garde, da krigen brøt ut i 1940, forteller Anton Vedahl.

—Jeg ble kalt opp til general Eriksen på Mona Hotell i Mysen. Generalen ga ordre om å sprenge en del broer i Rakkestad-distriktet samt en bro i Marker. Dette fordi jeg var best lokalkjente offiser. At jeg ikke  var noen spregningsekspert, betød mindre. Jeg ble lovet assistanse av to mann  fra veivesenets verksted i Bergenhuskrysset i Rakkestad. Der skulle jeg også få en lastebil og dynamitt. Jeg fikk en fortegnelse over broene som skulle ødelegges og beskjed om at oppdraget måtte bli iverksatt snarest mulig. At jeg ikke lenge etterpå, før vi kom skikkelig i gang, ble alene med min egen bil og alt sprengstoffet – får være en historie for seg, sier han.

Ganske alene fikk Vedahl en haug dynamitt på plass i en slags dyp «brønn» under broen over Fossumbekksundet lengst sydvest i Marker – montert tennhette og en  kort luntestump og tente på.

—Det var iset og glatt der, og da jeg skulle opp av det dype «hullet» igjen – gled jeg ned. Da ble jeg ganske het. Heldigvis hadde jeg med meg en speiderkniv. Den fikk jeg hogd fast. Slik klarte jeg å komme opp og i dekning bak en vedstabel før det smalt…

—Hvor var tyskerne på det tidspunktet?

—De var på vei mot Østfold. Etter utført oppdrag i Marker, sprengte Vedahl broen ved Rørvannet med to kasser dynamitt. Deretter gikk Tjernes-broen, Fosser bro og Bjørnstad-broen i luften.

—Ved Tjernes varslet jeg eieren av forretningen der om hva som skulle skje, og jeg ba han ta av uthusdørene og sette dem foram vinduene. En høneflokk bak huset, var jeg ikke klar over. Den dro høyt til værs av lufttrykket. Taksten på omliggende hus vrengte seg, forteller Vedahl, som hadde sin komandoplass på Gjølstad skole. Der hadde han en tropp fra befalskaolen i Halden liggende.

—Jeg hadde satt ut vakter både ved Fosser og Bjørnstad, og det gikk ganske greit å sprenge disse broene med en kasse dynamitt under hver.

—Vi har hørt at du sparte en gammel trebro ved Skjørtorp?

—Det er korrekt. Jeg hadde ordre om å ødelegge også den broen; men dette var en meget gammel bro med tak over. Litt av en severdighet. Det ville ikke tjene noen hensikt å sprenge den, så jeg «saboterte» ordren. Ja, det går vel i ettertid an å stille spørsmålstegn også ved hensikten med det øvrige, kostbare «hærverk» jeg stelte til..

Etter spregningen av broene, samlet Anton Vedahl sine karer og meldte seg for sin bataljonssjef, kaptein Ola Gjerdrum Sølfest Fritzner. Det var meningen at man skulle gjøre tjeneste som dekningsstyrke ved Høytorp fort i Mysen. Dette ble det aldri noe av. Alt var kaos. Avdelingen havnet til syvende og sist i Sverige. Der ble den – i likhet med en rekke andre avdelinger som flyktet over grensen ved Ørje – avvæpnet og internert. Vedahl var i Sverige forlagt i Filipstad og senere i Mora. Ved ST. Hans.tid i 1940 kunne han reise tilbake til Norge.

I FANGENSKAP..

I 1942 ble en motstandsgruppe Anton Vedahl deltok i rullet opp i Oslo. Han ble arrestert og var innom både Møllergaten 19 og Grini før han havnet i militærfangenskap i Tyskland. Først i en leir nær Danzig, i Grüne bei Liza.

—I Grüne var vi i omkring et halvt år. Deretter ble vi sendt til en fangeleir i Schildberg i Polen. Vi var 1200 mann. Der var vi forlagt i noen store skoler, og her – som i Tyskland – nle vi meget humant og korrekt behandlet, oberst Bosse, var så ledes en utmerket mann. Vi rådde oss stort sett selv, kunne ta kurs i handelsutdannelse, i musikk og dans – og vi kunnemotta Røde Kors-pakker både fra Norge og USA. Ja, vi hadde sågar radio og kunne lytte på London!

—Radio…..?

—Akkurat. Radio, ja. Uten at tyskerne oppdaget det. Radioen var laget av deler noen hjemsendte karer smuglet inn  til oss i pakker. Vi var forøvrig nare nordmenn i leiren.

—Fikk dere bra med mat også?

—Nei, mat var det skralt med. Jeg veide ikke mer enn 48 kilo da jeg ble fri. Og det til tross for at vi hadde gris i leiren, smiler Vedahl.

—Gris…?

—Jada. En grisunge tok man hånd om i sykestuen. Grisen ble slaktet med et gevær man fikk låne av en tysk sersjant! Slik var det i Schildberg…

Men russerne var på frammarsj vestover: Fangene fikk beskjed om å marsjere tilbake til Tyskland.

—Vi nektet under henvisning til Genfer-konvesjonen. Etter denne hadde vi krav på transport. Dette førte til en kortere utsettelse. Så fikk vi på ny beskjed om å marsjere. Om vi fortsatt motsatte oss dette ville hver 10. mann bli skutt. Dette trodde vi ikke så mye på. Vi måtte imidlertid avsted til fots. Sultne og i lappede klær. Et riktig «fantefølge».

Fangene masjerte halvannet til to mil om dagen. Etter flere døgn kom man inn i Tyskland igjen – til Lucken Walde. Et sted åtte, ti mil syd for Berlin. Der var man fremtil  man ble befridd av amerikanske soldater.

—I Lucken Walde kunne vi både se flyarmadaene og høre drønnene og se lyset fra brannene under de alliertes bombardement av den tyske hovedstaden. Etter at amerikanske avdelinger hadde befridd oss, ble vi hentet av det danske Røde Kors. Vi kom til Padeborg og spiste så mye av all deilig mat at vi ble syke hele gjengen. Fra Danmark kom jeg meg hjem med en isbryter forteller Vedahl.

Etter krigen flyttet Anton Vedahl til Oslo. Han tjenestegjorde fram til 1958, da han søkte avskjed som kaptein og kompanisjef. I 1972 flyttet Anton Vedahl til Rakkestad. Vedahl gikk bort 25. september 1989.

Back To Top